Historiske vinduer. Skifte eller beholde?
Vindusutformingen er det elementet som oftest definerer arkitekturstilen, og her har vi et helt typisk trerams-vindu i «Jugendstil», eller «L’art Nouveau» på fransk; Ny Stil. Stilarten var moderne i Norge mellom 1890 og 1920, og stiluttrykket kjennetegnes ved det litt romantiske innslaget av småruter i øvre ramme, eller på siden, samt geriktenes utforming med noen enkle, dekorative utskjæringer.
Vinduene er husets originale fra 1911, og jeg anbefalte kunden å beholde de gamle vinduene, tross merkbar trekk og kulderas. Bakgrunnen for anbefalingen er at disse vinduene representerer noe helt vesentlig for at huset skal beholde sin verdi – både arkitektonisk og kulturhistorisk. Og ikke minst det som gjør huset tiltrekkende; nemlig husets «øyne». De må utstråle liv! Legg merke til de slanke profilene og smale rammedimensjonene, samt spillet i glasset. Det fantastiske er jo at disse vinduene fortsatt har lang levetid – selv etter snart 100 år.
Nye vinduer i dag produseres av en langt dårligere materialkvalitet og er enklere utført, og har tilnærmet bare en fjerdedel av levetiden til de gamle. Dimensjoneringen er kraftigere, rammene bredere, og det glatte glasset er helt dødt. Valget falt på å prioritere estetikken i de gamle vinduene, fremfor utskiftning, selv om dagens energikrav ut i fra miljøperspektiver og mulige reduserte fyringskostnader var gode motargumenter. Men dette er et verdispørsmål der ingrediensene ikke kan veies opp mot hverandre, da både de immaterielle og materielle hensyn har hver sin «prislapp» – avhengig av øyne som ser, og hvordan regnestykket settes opp. (Det skal nevnes at det fins produsenter i dag som kan «reprodusere» eksakte kopier av gamle vinduer av tettvokst malmfuru.)
De gamle vinduene hadde fått innvendige varevinduer en gang på 50-tallet, og det har hjulpet for varmeisolering og lyd. Det er viktig at disse slutter godt til karmen for å unngå trekk, så her ble falsen strammet opp og tilpasset med noen høveldrag, og innsatt nye tetningslister. Den gamle kittfalsen ble kittet om, og vinduene skrapet og malt. Glasset er sannsynlig blåst som taffelglass etter sylindermetoden, der en stor, munnblåst glassylinder skjæres opp og «rulles ut» til en plan flate, hvorpå glassrutene ble skjært ut. Dette ble utført på Drammens Glassverk helt til 1928, da de fikk nytt produksjonsutstyr for maskinell fremstilling av vindusglass.
